Lengst nord på Fosenhalvøya ligger Osen. Her har folket ned gjennom hundreåra tatt utkommet sitt fra det naturen kunne by dem, på land og hav.

Sjøen var viktig som levevei og ferdselsåre for alle osinger heilt opp til vår tid. Først på 1960-tallet ble størstedelen av kommunen knytta til omverdenen landverts med bilvei. I 1979 ble Straumholbrua åpna av Kong Olav 5., noe som ga Osen gjennomgangstrafikk via riksvei 715, og i 1997 fikk grenda Seter ferjefri forbindelse til riksvei 766 i Flatanger.

Naturen i Osen er mangfoldig. Fjorder og viker skjærer inn i landskapet fra sjøsida. Utafor ligger ei rekke øyer og holmer med et utall skjær i fallgarden ytterst, der lyset fra Kya fyr markerer det siste punktet før Island som neste. Nå er bare tre av øyene bebodd heile året. Sommers tid fylles det opp i de fraflytta, men velholdte husa og nybygde hyttene der ute. Ellers har folk bosatt seg langs sjøkanten og Steinsdalselva. I tidligere tider bodde også folk på fjellgårder, langt fra bygda.